Vi skriver 17. januar 1973. Et tyvetalls personer er samlet i Bergen Trygdekasses kantine. De har én ting felles: Enten er de selv laryngektomerte (strupeopererte), eller så er de i slektninger av personer som har gjennomgått strupeoperasjoner. Unntak er spesielt innbudte personer som i kraft av sitt yrke har kontakt med strupeopererte.

Initiativtaker til møtet er logoped Sven Tjessem, som nærmest daglig har god innsikt i de mange problemer som strupeopererte har når det gjelder å oppnå kontakt med menneskene de har med å gjøre.

Det er også Tjessem som leder møtet. Målet er å stifte en forening for strupeopererte på Vestlandet. Et interimsstyre blir dannet med Tjessem som formann og med professor E. Steen som medisinsk sakkyndig.

Den 9. mars 1973 blir det avholdt konstituerende generalforsamling i Fana sparebanks lokaler på Nesttun. Til stede er formannen i landsforeningen, N. Nygaard og to andre representanter.

Sven Tjessem blir valgt til foreningens første formann. Med seg får han de tre pasientene Georg Høvik, Harry Monsen og Are Gjærde som styremedlemmer. Sistenevnte blir styrets sekretær.

Landsforeningens formålsparagraf slo fast at den skulle være et midtpunkt for alle strupeløse i Norge og være til støtte og hjelp i spørsmål som direkte berørte disse pasientenes problemer. Vestlandsforeningen får en tilsvarende formålsparagraf, men naturlig nok avgrenset til pasienter og interesserte med bosted på Vestlandet.

På ett punkt skiller Vestlandsforeningen seg likevel ut fra landsforeningen.

I sistnevnte har kun de opererte stemmerett, de friske har bare hatt talerett. I Vestlandsforeningen derimot, har den samme gruppen rettigheter på lik linje med strupeløse medlemmer.

Denne kvelden er den første regionale foreningen for strupeløse i Norge blitt en realitet. 

Noen større potensiell medlemsskare hadde ikke det nystiftede foreningen. Pr 23. januar 1973 fantes det 20 strupeløse innen foreningens virkeområde. Alderen varierte fra 39 til 77 år, og med en gjennomsnittsalderpå 63. 

Nå skulle foreningen fylle den generelle formålsparagrafen med konkret innhold. Det falt naturlig å konsentrere seg om to sett oppgaver.

På den ene side var det maktpåliggende å bistå medlemmene med å skaffe seg tekniske og praktiske hjelpemidler som kunne lette hverdagen.

På den andre, og vel så viktig, ville det være å engasjere medlemmer og interesserte i ulike aktiviteter slik at de kom seg ut av isolasjonen og inn i et sosialt felleskap med likestilte og med ringvirkninger utover til storsamfunnet.

Av oppgaver innen det førstenevnte området som ble forsøkt løst fra starten av, var å bringe på det rene hvilken hjelp trygdevesenet og sosialetaten kunne yte pasientene til taleopplæring, talevibratorer, høytalere m.m. Av stor verdi var også den hjelp og informasjon som leger og sykesøstre fra Haukeland sykehus gav pasienter og medlemsmøtene i form av opplysningsforedrag. Samtidig gikk foreningen raskt til anskaffelse av smekker som medlemmene kunne kjøpe, et uhyre viktig hjelpemiddel for pasienter som fra et annet ståsted enn før skulle ut og møte verden igjen.

Nevnes må også foreningens "misjonerende" virksomhet, nemlig å oppsøke skoler og foreninger og advare mot røyking og de sørgelige konsekvenser den kunne få. I 1979 holdt for eksempel medlemmene hele 26 slike kåserier.

Medlemsmøtene ble raskt av stor verdi for medlemmene. Der kunne en diskutere felles problemer over kaffekoppen og lytte til foredrag og underholdning. Rekorden på årsbasis var i 1977 da det ble avholdt ikke mindre enn 12 medlemsmøter. Ikke minst viktig var møtene for de mange som var enslige, for selv om det også var noen unge mennesker som var strupeopererte, var det totalt sett folk i moden alder som ble rammet av strupekreft. 

De sosiale relasjonene strakte seg lengre enn som så. Nordmenn vil gjerne reise, og de strupeløse er intet unntak fra regelen.

26. mai 1977 ble foreningens første blåtur avholdt med 23 medlemmer. Turen gikk over Halhjem - Ulven - Lysekloster og til Stend, der hele forsamlingen ble bevertet hjemme hos det ytterst aktive og mangeårige foreningsmedlemmet Selmer Alsaker, selv strupeoperert.

Blåturene ble fra 1979 av en årviss begivenhet. De første årene gikk turene til nære bygder som Os og Steinestø, men raskt ble Hardanger målet, og da i den vakreste blomstringstid. Ti år på rad var underskjønne Hardanger målet. Så overtok Voss noen år samtidig som blåturene ble supplert med såkalte vårturer, weekendturer, søndagsturer, jubileumsturer, svippturer og hva de ellers måtte være kalt.

Heller ikke nøyde de reiseglade foreningsmedlemmene seg med turer i vårt eget land. I 2002 arrangerte foreningen den første turen til Ålborg, etterfulgt av tilsvarende dansketurer i de følgende årene.

Av arrangementer på det sosiale plan må vi også nevne den årlige julemiddagen - alltid med god oppslutning. 

I 1973 var det ennå ikke kommet inn penger i kassen, men i 1974/75 viste inntektssiden i regnskapet 4246 kroner og foreningen kunne sette inn de første 780 kronene på bankkonto. 

Nå har Norges eldste lokalforening for strupeløse virket i en liten menneskealder og har i høyeste grad vist sin eksistensberettigelse.

Ved starten i 1973 var der registrert 20 strupeopererte i distriktet. I dag er tallet mangedoblet. Delvis skyldes vel det at skadevirkningene av tobakkrøyking har fått tid til å slå til for alvor, samtidig som strupeopererte har fått stadig bedre behandlingstilbud som har virket livsforlengende. Medlemstallet har de siste årene ligget på rundt hundrede.

Lokalforeningen har hatt flere navn opp gjennom årene. Først var det Vestlandsforeningen, så Bergensforeningen og fra 2000 Hordaland/Sogn & Fjordane.