Slik har jeg det
ved Marit Vimme
Innlegg ved NLFLs landskurs 2000

Hei! Jeg heter Marit Vimme.

Jeg er gift og har mann og to voksne barn. Jeg fikk kreft første gang i 1986, jeg fjernet en bit av tunga og fikk strålebehandling. Jeg kom meg igjen og fungerte bra fram til 1993, da fikk jeg tilbakefall. Jeg ble operert på Rikshospitalet og dr. Boysen fjernet hele tunga, bare 25 % igjen av tungerota er igjen, en bit av kjevebeinet, spyttkjertler og det meste på høyre side. Jeg fikk beskjed før operasjonen om at jeg ville få svære problemer med å prate og spise. Det stemte. Å prate har jeg trent meg til, litt etter litt, men jeg må være uten sår og hevelse for å prate tydelig, og i det hele tatt ha krefter nok til å forme lydene. Jeg får lymfedrenasje to ganger i uka på vinteren, det gjør det lettere å prate, og jeg har stemmeforsterker for å slippe å heve stemmen. Jeg pleier å unngå vanskelige ord og emner. Jeg prøver å finne ord med konsonanter. Det er greit å få hjelp av mannen min, han må av og til oversette, hvis noen ikke forstår.

I 1986 fikk jeg erstattet biten av kjevebeinet med bein fra leggen. Etter den vellykkede operasjonen er jeg blitt sterkere i muskulaturen, orker å prate mer enn før. Det er godt når våren kommer med varme og jeg kan være ute, da blir musklene mykere, luftfuktigheten blir høyere og jeg prater mye mer og lever mer normalt, men jeg må passe på å bruke høyre arm eller gjøre bevegelser i små porsjoner. Jeg har brystmuskelen som erstatning for tunga, og den reagerer når jeg bruker armen og fingrene. Hvis jeg vet at jeg skal prate, må jeg la praktisk arbeid vente. Derfor blir dagene og ukene som et puslespill. Jeg må prioritere å velge bort sosialt samvær, noe jeg synes er leit mange ganger.

Når det er noe jeg gjerne vil gjøre, gjør jeg det, selv om jeg må være usosial etterpå.

Det andre problemet mitt er mat. Hovedmengden av maten får jeg i meg gjennom en sonde i magen. Jeg prøver å få i meg litt vanlig flytende mat som glir lett ned. Noen ganger går det greit, andre ganger ikke så greit. Jeg har aldri hatt matlaging som hobby, men å lage mat, kjenne matlukt, og se andre spise, er en stor del av maten, jeg passer bare på å ikke være sulten når andre spiser. Det er vel vanskelig å forstå at jeg gleder meg til å koble til sondematen og krype opp i stolen min, og nyte og bli god og mett, på den måten. Ulempene med sondematen er at den er tung å ha med seg. Det går nesten alltid greit å få hengt den opp, det er alltid en krok i nærheten.

Før jobbet jeg i helsevesenet, en jobb med mye prating. Jeg jobbet et og et halvt år i en jobb med mer variert arbeid, men det ble for slitsomt. Nå har jeg uføretrygd og kan bruke tiden på hobbyene mine.  

Det har ikke alltid vært lett å ha fått utseende, mimikk og stemme forandret, det har nok virket inn på selvtilliten. Mye er forandret i livet mitt etter at jeg ble med i foreningen for tre år siden. Det var ingen tilbud for sånne som meg for 13 år siden, og det var et savn. Heldigvis er det forandret. 

Det har vært fint å prate med andre opererte om erfaringer, både fysiske og følelsesmessige, de erfaringene er det bare vi som har. Jeg har fått mange venner gjennom foreningen, og når vi treffes føler jeg at det er godt å være sammen med andre, som ikke trenger en forklaring på mat og prat. Alt i alt har jeg det bra. Men jeg hadde ikke vært der jeg er i dag hvis jeg ikke vært så sta som jeg er. Jeg pleier ikke å gi meg, og det tror jeg har hjulpet meg både fysisk og psykisk.