«Tenk at det går an å bli helt frisk»

Tidlig i 2017 oppdaget Agnes Ravatn en kul under haken. Hun tolket den som en hoven lymfeknute, noe ufarlig som kunne gå over av seg selv. Kulen ble værende i et halvt år. I samme periode hadde hun akkurat fått sitt andre barn, og dagene var hektiske. 

Selv har Agnes litt høy terskel for å gå til lege, men mannen hennes var tydelig på at dette måtte sjekkes. På en rutinekontroll hos fastlegen nevnte hun kulen, og ble henvist videre til øre-nese-hals ved sykehuset. De tok celleprøve uten å finne noe sikkert. Likevel ble hun lagt inn i pakkeforløp fordi de ikke visste hva det var. 

– Jeg tenkte at det ikke var farlig, og jeg ble forsikret om at det ikke nødvendigvis var kreft selv om jeg ble lagt inn i pakkeforløpet, forteller Agnes,  

Det ble snakk om en godartet svulst og hun ble satt opp til operasjon et halvt år senere. I mellomtiden var Agnes på en undersøkelse hvor legen tappet svulsten for væske. Nå kunne man ikke lengre se kulen, og Agnes var rolig med tanke på operasjonen langt frem i tid. Men etter kort tid kom kulen tilbake, et varsel som var vanskeligere å vifte bort. Igjen var det mannen som presset på, og Agnes tok kontakt med Haukeland. Hun kom til ultralyd og operasjonsdatoen ble framskyndet. Høsten 2017, i oktober, ble hun operert. Fortsatt var beskjeden at dette sannsynligvis var godartet. 

Hun trodde hun var ferdig, men så ringte telefonen. 

Prøvene viste spyttkjertelkreft, og hun fikk beskjed om å ta CT og MR for å utelukke spredning.  

– Tanken om at dette var kreft hadde nesten ikke streifet meg. 

Samtidig kom beskjeden inn i en tid der livet allerede var tettpakket. Svigermoren hennes lå på sykehuset, og med to små barn var det mye å håndtere. I ettertid opplever hun at det ga en slags merkelig beskyttelse, det ble mindre rom for å falle sammen. 

– Kreften gjennomsyret alt, men det var så mye annet å håndtere. Jeg rakk ikke å grave meg ned forteller Agnes. 

Et rom fullt av eksperter 

Et av øyeblikkene som står tydeligst, er onkologimøtet. Et rom med et tverrfaglig team bestående av sju eksperter innenfor sine felt som skulle vurdere hennes tilfelle. 

– Jeg klarte ikke å tenke ut hvor alvorlig det kunne være helt til jeg kom inn i dette rommet. Der satt det syv hvitkledde folk… det var massivt. 

I situasjonen kjentes det som et kriseteam, som om alt var i alarmberedskap. Og så var det de konkrete detaljene kroppen husker: hun ble plassert i en tannlegestol som minnet om en annen tid. 

– Jeg ble plassert i en tannlegestol… som så ut som en stol fra 1800-tallet. En stol man blir stroppet fast til fordi man skal få en dårlig beskjed. 

Legen forklarte funnene: spyttkjertelkreft, «middels hissig», grad 2 på en skala fra 1 til 3. De hadde sett noen lymfeknuter de ville følge med på. Det som sto igjen som en altoverskyggende venting, var spørsmålet om spredning. 

Da svarene kom, snudde det hele: Ingen tegn til spredning. 

Hun beskriver lettelsen som nesten ubeskrivelig – og samtidig vanskelig å tro på. Målet var å gjøre henne frisk, behandlingen var kurativ. 

– Tanken på at det gikk an å bli frisk var nesten for godt til å være sant. 

Operasjon og stråling 

Operasjonen ble gjort rett før jul, og hun ble skrevet ut lille julaften. Hun lå på seksmannsrom og opplevde at sengeposten plutselig ble underlig tom da høytiden kom. Fire uker senere startet strålebehandlingen på Haukeland: 35 behandlinger rettet mot hals og kjeve. 

Agnes bor nesten tre timer fra Bergen, og bodde derfor på pasienthotellet i seks uker. Hun husker det som slitsomt, men også som et sted der livet fikk en egen rytme. Ved siden av stråling, tannlegetimer og behandling var det turer, hvile, lesing og skriving. 

Etter hvert satte strålingen seg i kroppen. Smertene tiltok, smakssansen forsvant, og det som før var enkelt, ble brutalt. 

– Jeg mistet smakssansen og det var smertefullt å spise. Til og med banan sved skikkelig. 

Hun forteller at behandlingen gradvis snevret inn hverdagen, til den til slutt handlet om én ting: å få i seg nok næring. Agnes forteller om sår på innsiden av munnen og i strålefeltet. 

– Jeg hadde etter hvert bare én oppgave, og det var å få i seg mat. 

Hun ble fulgt tett med ukentlige kontroller, møte med ernæringsfysiolog og veiing. Mat ble redusert til det hun klarte å få ned uten at det brant. 

Hjemme – men ikke ferdig 

Hun var ferdigbehandlet 5. mars. Men da hun kom hjem, opplevde hun at kroppen fortsatt var i behandling. Strålingen fortsatte å virke, og smertene ble verre i ukene etterpå. 

Hun beskriver en klassisk reaksjon mange kjenner seg igjen i: dårlig samvittighet. Behovet for å kompensere for alt hun ikke hadde kunnet bidra med hjemme. 

– Jeg hadde veldig dårlig samvittighet for å ikke ha bidratt og satt i gang med prosjekter på småbruket vårt, men kollapset etter en uke. Legene og sykepleierne sa det flere ganger før jeg ble skrevet ut, at jeg skulle ta det med ro… at jeg ikke var ferdig, men det var det vanskelig å tro på. 

Våren ble derfor preget av hvile og en langsom vei tilbake til livet. Mot sommeren kunne hun være mer normalt aktiv. 

– I ettertid oppleves det som var ekstremt dramatisk nesten som en rar drøm, forteller hun. 

Det som blir igjen: munntørrhet, stemme og “lav kreftterskel” 

I begynnelsen var hun mest plaget er hun av munntørrhet. Hun var forberedt på at det kunne bli en langvarig senfølge, kanskje livsvarig. 

– Jeg har brukt ekstremt mye penger på tyggis og vann. Jeg fikk nesten panikk om jeg gikk ut uten å ha det med meg.  

På et bokbad høsten etter behandlingen mistet hun stemmen midtveis, og dette skjedde flere ganger.  

Kreften endret forholdet hennes til sykdom: Hun sier terskelen for å mistenke kreft nå er lav. Men paradoksalt nok er hun ikke nødvendigvis mer redd enn før. 

– Terskelen for å tro jeg har kreft er ekstremt lav. Samtidig… nå som jeg har hatt kreft er jeg ikke så redd for det som jeg normalt ville vært. 

Agnes er inne i sitt åttende år med kontroll, men gruer seg ikke lengre til kontroller. Når hun får smerter i kjeven, kommer frykten raskt. To ganger har hun tatt kontakt, og begge ganger ble hun undersøkt raskt og beroliget. Den typen respons har gjort noe med tryggheten. 

– Jeg har følt meg vanvittig godt ivaretatt og apparatet på Haukeland var helt enestående.  

Småbarnsliv som holdepunkt 

Agnes mener det faktisk hjalp å ha små barn midt i det hele. Ikke fordi det gjorde sykdommen mindre, men fordi det tvang henne til å forholde seg til noe som var større enn frykten. 

– «Det hjalp litt å ha små barn, det var alltid noen som trengte meg mer. Rent praktisk var det lindrende.» 

Samtidig var det en smerte i å være borte. Hun kom hjem i helgene, men var mye på pasienthotellet, mye på sykehuset. Barna var små, og hun husker at de en periode kalte henne «pappa». 

Pasientrollen – og det som ble litteratur 

 I 2019 utga hun boken «Dei sju dørene», en krimroman som er inspirert av hennes egne erfaringer med kreftbehandling på Haukeland sykehus, hvor hun opplevde sterke følelser for sin behandler.  

Hun beskriver hvordan man kan knytte seg til den som behandler deg på en intens og til dels urimelig måte.  

– Beundringen ser ikke fordi personen er “spesiell” i seg selv, men fordi situasjonen er så asymmetrisk: du er liten, sårbar og prisgitt den andres kunnskap.  

Hun setter ord på et fenomen mange skammer seg litt over, men som er kjent fra psykologien: en type overføring, nærmest forelskelsesaktig idealisering av den som hjelper.  

Agnes forteller at psykiatrien Sigmund Freud kaller det for «overføringskjærlighet». Dette er ikke en ekte kjærlighet, men sterke følelser som oppstår å på bakgrunn av den asymmetriske relasjonen når én trenger hjelp og den andre har kompetanse og makt. 

Rådet hun gir videre 

Når Agnes skal oppsummere, vender hun tilbake til to ting: det konkrete og det menneskelige. Det konkrete rådet er enkelt: 

Gå til lege om det dukker opp noe. 

Det menneskelige handler om hvordan vi spør hverandre. Hun sier hun har blitt mer var for “Hvordan går det?” enn “Går det bra?” – fordi det går an å være både lettet og redd, både i bedring og i sorg, samtidig. 

Og så sitter hun igjen med den setningen hun nesten ikke trodde hun skulle få eie: 

– Tenk at det går an å bli helt frisk. 

Skrevet av Janicke Frostad-Mathisen
Hentet fra Munn og mæle nr. 3 2025